David Bowie er død; det er det første. Om den saken er ingen tvil mulig. Selve Statskanalen fortalte det i Nyhetsmorgen. Han døde dagen før sa de på NRK radio mens jeg laget min første kopp kaffe mandag morgen 11. januar 2016. For ti år siden.

Starman

Bowie som bare et par dager tidligere hadde kommet med et nytt album. Med Blackstar hadde han levert et nytt mesterverk. Så døde han. NRK spilte sangen Starman i innslaget på radioen, en av hans beste sanger. Det var sangen som virkelig gjorde ham til stjerne da han fremførte den på Top of The Pops i 1972:

I showet stod han der som selveste Ziggy Stardust! En androgyn, utenomjordisk rockestjerne. Et ikonisk rødt hår, røde sko, glitrende, heldekkende drakt i mange farger. En smittende fåkkefinger til en konform verden. Med et lurt, flørtende smil så han rett inn i kamera. Han sang om Starman som venter i skyene: Som er usikker på om verden er klar for at han kommer ned til oss.

Så strakk Bowie som førstemann på britisk TV seg gjennom den fjerde veggen og inn i stuen til seerne: / I had to phone someone, so I picked on you / synger han, mens han ser deg i øynene og peker lekent på deg. Kom, bli med: / If we can sparkle, he may land tonight /. 

Ziggys siste sang

Og om noen skulle lure: Ziggy Stardust er også død. Jeg vet det. For etter en relativt kort, men suksessfull karriere som Bowies utenomjordiske alterego, overrasket Bowie alle med å plutselig ta livet av stjernen sin på scenen til London’s Hammersmith Odeon 3. juli 1973:

Foran et stjernespekket publikum viste han at det kan vare lengst, om det tar slutt: «Akkurat dette showet er det som vil forbli hos oss aller lengst: Ikke bare fordi det er turneens siste show, men fordi det er det siste vi noensinne kommer til å gjøre». Så sang Ziggy sine aller siste strofer; Rock and Roll Suicide:

Ziggy var en sammensatt karakter. Fra Bowies ville venn Iggy Pop, til rockeren Vince Taylor som trodde han var en krysning av gud og romvesen. Etter sigende er Ziggy Stardust også inspirert av Friedrich Nietzsche og hans «overmenneske» fra «Slik talte Zarathustra». «Man må ennå ha kaos i seg for å føde en dansende stjerne», sa Nietzsche og Bowie skapte Ziggy. «Uten musikk ville livet vært en misforståelse» sa Nietzsche og med livet som lerret er Bowie som artist en manifestasjon av Nietzsches mantra om selvskaping. Ziggy Stjernestøv ble brutt ned av egne følgere og ambisjoner. Zarathustra forkaster sine følgere, dropper sine nåtidige ambisjoner og ender i opplyst ensomhet.

Bowie skulle leve videre gjennom nye absurde karakterer som Alladin Sane og The Thin White Duke. Men den morgenen for ti år siden visste jeg at Bowie var død. Statskanalen satt over til utenrikskorrespondenten i London. Som for å få en skikkelig bekreftelse. Nyheten gav meg et sug i magen og en klump i halsen. Som om min egen innenrikskorrespondent bekreftet at jeg forstod. 

Fortid, Nåtid og Fremtid

David Bowie er virkelig død. Det er viktig for min fortelling. Slik det var viktig for Charles Dickens å begynne hele sitt berømte julekvad med at Barflint (Jacob Marley) var død. Hvis ikke ville det ikke vært noe underlig ved at Jacob Marley en natt kom på besøk til Knug (Scrooge) og varslet om de tre åndene som skulle komme den natten:

Forskjellen er jo at alle egentlig vet at Bowie er død. Derimot visste ingen at Barflint hadde levd, før Dickens fortalte at han var død. Men uansett: Både Barflint og Bowie er død, og det er viktig for to ulike fortellinger. Vi kan jo være ganske sikker på at Knug ikke hadde gått gjennom en fortryllende forvandling hvis ikke Barflint var død.  Og det er og forståelig. Jeg blir i hvert fall langt mer forskrekket når jeg møter døde folk enn når jeg møter levende.

Over til underverden

Da Bowie spilte inn sin siste musikkvideo, Lazarus, fikk han vite at legene avsluttet kreftbehandlingen. Han hadde vært døende i hele sitt liv, men nå var det snart klart for saxofonens siste tone. Lazarus bærer navnet til han som ble vekket til live igjen av Jesus. Sangen er beskrevet som Bowies svanesang. Et uttrykk som kommer av en folkelig forestilling om at svanene like før sin død utstøtte en kraftig, klagende sang.

Sangen begynner med en bassgang som hilser hjem til post-punk-pionerer som Joy Division, New Order og The Cure. En av de mange tradisjonene han var en lysende stjerne for.I musikkvideoen til Lazarus, som ble publisert et par dager før han døde, vrir Bowies siste alter ego seg i smerter. The Blind Prophet knuger seg til en dyne. Trekker den opp under haken. Han har sår som ikke sees, og bandasje over øynene. Oppå bandasjen ligger to runde metallknapper som øyne. Som myntene grekerne la på ansiktet eller i munnen til sine døde slik at de kunne betale fergemannen Kharon for at han skulle frakte dem trygt over elven Styx og til underverdenen. 

/Look up here I’m in heaven/ er det første han synger i videoen. Publisert noen dager før hans død. /Oh, I’ll be free, ain’t that just like me?/ er det siste han synger. Før han skjelvende rygger inn i et gammelt garderobeskap, lukker døren og forsvinner. For alltid. David Bowie var død allerede første gang jeg så videoen. 

Senere kommer jeg til en historie som handler mer om levende enn døde. Det tar for lang tid nå, men i den fortellingen er det avgjørende at Bowie er død.

Død som en dronte?

Charles Dickens beskrev Jacob Marley (Barflint) som «Dead as a doornail».

Død som en dørspiker? Hvorfor ikke «død som en kistespiker», spurte Dickens, men sa at han slo seg til ro med å ikke tulle med gamle uttrykk. De kunne bære visdom med seg, sa han.

Og jeg har sjekket. Dørspikere på Dickens tid var faktisk litt dødere enn andre spikere. De kunne ikke trekkes ut og brukes på nytt. Da gir det jo mening å være død som en dørspiker. For da er jo en dørspiker omtrent like død som en dronte. 

På norsk har vi uttrykket «død som en sild». Det har ingenting med døde dørspikre å gjøre. Barflint var ikke død som en sild. Uansett hva flere norske oversettelser sier. I den ene oversettelsen jeg har lest spør forfatter og oversetter Erlend Loe seg om en død sild er dødere enn andre dyr. «Er ikke en død katt like død som en død sild?», spør han. Jo, sier jeg, men det er Loe som ikke undersøker forfedrenes visdom videre. Og det er supernaivt spør du meg! For da ble visdom til fordom, og folkevettet forvandlet til en floskel: 

Det som er spesielt med silden er jo at den ser ut som om den er død, selv om den er levende. Mens en makrell spreller når den blir fanget, fremstår silden livløs. Helt uten vigør og vitalitet ligger den der. Kanskje dør silden ekstra fort, men fortellingen sier ingenting om at Marley døde fort. «Død som en sild» er bare tilsynelatende dødt. Det ville jo være drepende for Charles Dickens poeng om Marley faktisk var død som en sild. 

«Død som en sild» gjelder noe som fremstår uten glød eller glede, futt eller fart. Som en tam øl på Charles Dickens stampub i London, Lamb & Flag. Eller Bowies 1987-album «Never let med down». Da var han vel kanskje «død som en sild»?

I Starman tok han opp telefonen og ringte. I Lazarus lot han telefonen ligge igjen her nede når han reiste: / I’m so high, it makes my brain whir. / Dropped my cell phone down below /.

Han har gått videre, men fortsetter å snakke til oss. Jeg bruker selv telefonen til å holde kontakten. Til og fra jobb. På jobb. På kjøkkenet. På tur med Hermine, hunden min. 12.000 minutter i fjor.

Blackstar

Tittelen på Bowies siste album, Blackstar, antyder noe som fortsetter å gløde, selv etter at lyset er slukket. En stjerne kan gløde i milliarder av år etter de dør. Albumets minimalistiske omslag, med en stor svart stjerne mot en hvit bakgrunn, signaliserer både fravær og tilstedeværelse. Er albumet et farvel eller en invitasjon? Albumet trekker oss nærmere den døren han skjelvende rygget inn i på Lazarus før han lukker døren rett foran oss. Han var kanskje død som en sild på «Never let me down» (1987), men var likevel standhaftig som en dørspiker. Så våknet han stadig mer til live igjen på fantastiske Heathen (2002), Reality (2003) og Next Day (2013) før han strålte for fullt på Blackstar (2016). 

Charles Dickens lot Scrooge bli skrullete og glad. Han lot Timmelim leve i en lykkelig slutt. Alle slike julefortellinger ender jo godt. Det kunne vært nærliggende å svare at Bowie slettes ikke er død. Uten liv, men uendelig vital, vekker han oss. Borte for øyet, men evig levende i sin innflytelse. Død som en stjerne. / Look out your window, I can see his light / If we can sparkle, he may land tonight /. 

Men David Bowie er død. Det var det første. Og det er det siste. Hvordan kan jeg se Nietzsche i øynene igjen, dersom jeg gir etter for en hinsidelengten og henfaller til en håpefull klisje? Ville ikke Bowie snudd seg i skapet av det samme?

«Det krever mer mot å skrive en slutt, enn et nytt vers» sa Zarathustra, og jeg tror Bowie tenkte på det samme da han tok Ziggy Stardust av dage. 

Min død

Hysj. 

«This is called a quiet song. This is something we used to do a long, long time ago. And we thought. As its our last show, we’d like to do it tonight». 

«Be quiet». 

«Thank you». 

Slik innledet Bowie siste gang Ziggy Stardust og The Spiders from Mars sang «My death». Den kvelden i 1973 på Hammersmith Odeon hvor Bowie til slutt tok livet av Ziggy. En sang han hadde oversatt fra fransk, men ikke spilt inn på plate. Akkurat den dagen tok han den frem fra glemselen på Ziggys siste show. Før «My death» ba han alle være stille. Alt var mørkt, unntatt Bowie og kassegitaren. Det var fortsatt nesten førti år før tusenvis av mobiltelefoner skulle ødelegge slike øyeblikk. Så begynte Bowie å synge: 

/ My death waits there in a double bed / Sails of oblivion at my head / So pull up the sheets against the passing time /. 

Verset som 43 år senere skulle bli åpningsscenen i hans aller siste musikkvideo: Lazarus. Om hvordan han  ligger i sengen med bind for øyene og trekker dynen opp under haken. 

Lazarus avsluttes med at Bowie danser foran en skapdør. / This way or no way, you know I’ll be free. Oh, I’ll be free, ain’t that just like me? / Danser bakover. Skjelver. Rygger inn i skapet. Og lukker døren etter seg. Det er  det siste vi ser til ham. «Nå kan de lure» tror jeg han tenker når han rygger inn døren. Jeg tror han ler godt inni seg. 

Og vi kan lure. Selvsagt kan vi lure. På hva som er bak den døren. Men kanskje gav han oss svaret tidlig i karrieren, når han avslutter «My death»? 

Det siste kjente bildet av Bowie illustrerer dette. Det berømte bildet hvor Bowie står foran studio hvor han skal spille inn sin siste plate, sin siste sang, sin siste video. Med verdens største glis. Vi vet ikke hva som er bak den døren, men vi ser hvor levende han var.

I «Lazarus» forsvinner han inn en dør. I «My death» forteller Bowie at det ikke spiller noen rolle hva som er bak den døren. Engler eller djevler, det kan vi ikke gjøre så mye med. 

Det er det som er foran som teller. 

Og foran døren, der er du!

(fortsettelse følger …)